Forutsigbarhet er nøkkelen til å skalere CCS og karbonfjerning

Foto øverst: Kevin Dahlman, Miljøstiftelsen ZERO

Pulsen fra Zerokonferansen 2026

CCS var ikke et lite sidetema på årets konferanse. CCS gikk som en rød tråd gjennom hele dagen, fra åpningen til de siste panelene.

Dagen startet med tørris på scenen, med CO₂ fanget ved vårt eget anlegg på Rakkestad, en liten, men håndfast påminnelse om at karbonfangst ikke lenger bare er et konsept på en presentasjon, men industri som er i ferd med å etablere seg. Statsminister Jonas Gahr Støre satte deretter tonen, og flere paneler kom tilbake til det samme spørsmålet: Hvordan går vi fra piloter og enkeltprosjekter til skala?

Det var også meget interessant å se signalene som kom fra etterspørselssiden for karbonfjerning. Tre kjente norske selskaper, TINE, Norsk Hydro og Avinor, fortalte om sine klimaambisjoner og mål under Science Based Targets initiative (SBTi). Det betyr mye for karbonfjerning. Ifølge tall som ble vist under konferansen har over 170 selskaper i Norge satt SBTi-mål, og dette er selskaper som snart vil ha et behov for permanent karbonfjerning dersom de skal følge sine forpliktelser.

De faglige innleggene til Kikki Kleiven og Jan Rosenow ga grunn til både optimisme og litt pessimisme: Endringene mot netto null går for sakte, men vinduet for å handle er ikke lukket. Overgangen fra fossil til fornybar innebærer mer effektiv bruk av energi, og mye av dagens fossile energiforbruk går tapt i ineffektive maskiner.

Det var tungt å høre Ståle K. Johansen fra Aker fortelle at de har vært nødt til å si opp flere hundre ansatte ved verftet i Verdal fordi de mangler oppdrag. De har investert tungt i nytt materiell og forberedt seg på en utbygging av offshore vindkraft som ennå ikke har sett dagens lys.

Det var også inspirerende å se prisutdelingen av Næringslivets Klimapris. Årets vinnere var Berge Rederi og OMYA Hustadmarmor, som fikk prisen for bulkskipet BRF Froan, utstyrt med batteri og to 24 meter høye rotorseil. Et godt eksempel på selskaper som går foran og forsøker å finne nye og klimasmarte løsninger, og som lykkes med dette takket være støtte fra Enova (og NOx-fondet).

Man oppnår ikke forutsigbarhet ved å slippe et budsjett i oktober

For Carbon Centric sin del var det to temaer som var spesielt interessante: rettighetsbasert omvendt CO₂-avgift (for karbonfjerning) og Enovas støtteprogrammer for CCS. Vi var derfor glade for at vår CCO og medgrunnlegger, Kenneth Juul, ble invitert opp på scene 2 for å belyse disse temaene sammen med Thomas Tveit Ulstein og Martine Mørk fra ZERO, statssekretær i Klima- og miljødepartementet Astrid Willa Eide Hoem (Ap), Danny Broberg fra Frontier og Ellen Viseth fra Teknisk Ukeblad.

Illustrasjon: Miljøstiftelsen ZERO

Bakgrunnen er at regjeringen varsler at de ikke lenger jobber for en rettighetsbasert omvendt CO₂-avgift (som ville gitt meget forutsigbare inntekter til bio-CCS-prosjekter). Siden dette arbeidet ble stoppet, kunne man kanskje tenke seg en økning i direkte bevilgninger til Enova, men i forslaget til statsbudsjett for 2027 foreslår regjeringen å redusere bevilgningene til Enova til rundt 4,1 milliarder kroner, hvorav 3 milliarder til Klima- og energifondet, ned fra 6,6 milliarder i 2026. Samtidig ønsker regjeringen å skaffe seg en sikkerhetsventil i tilfelle de ikke når klimamålene, og de foreslår derfor en fullmakt til å inngå avtaler på 26,1 milliarder kroner for å kjøpe utslippsreduksjoner fra andre land under Parisavtalens artikkel 6.

Danny Broberg fra Frontier fortalte at de er positive til Enovas forslag om en støtteordning for CCS, har store forhåpninger til en omvendt avgift, og anmodet regjeringen om å fortsette arbeidet med en slik rettighetsbasert støtte. Frontier har forpliktet seg til nesten 2 milliarder dollar til kjøp av og investeringer i karbonfjerning i det frivillige markedet, men de ønsker å kjøpe fra prosjekter som har gode og stabile rammebetingelser.

I en paneldiskusjon med statssekretæren var hovedpoenget til Kenneth dette: Enova er en viktig bidragsyter til å etablere CCUS-industrien. Bevilgningene må styrkes, snarere enn reduseres slik det er foreslått. Samtidig er det viktig at de får mulighet til å gjennomføre langsiktige og forutsigbare støtteprogrammer slik at investorer og utviklere kan planlegge med lang horisont. Enova bidrar med risikoreduserende støtte til prosjektene, og da er det naturlig at de har en del allokerte støttemidler stående i Klima- og energifondet. Dette må ikke brukes som argument for å redusere støtten. I dag ser vi at investorer og kjøpere opplever økt risiko når rammebetingelsene endres plutselig i de årlige forhandlingene om statsbudsjettet i Stortinget.

Foto: Carbon Centric

Artikkel 6 i utlandet, eller bygge industri hjemme?

Man skal ikke undervurdere signaleffekten som årets statsbudsjett sender. Når regjeringen foreslår å sette av en ramme til kjøp av utslippsreduksjoner i utlandet som er seks ganger høyere enn bevilgningene til Enova, er det ikke unaturlig å tolke dette som et signal: Norge har tenkt å kjøpe seg fri fra deler av klimaforpliktelsene, i stedet for å skape varige endringer som reduserer klimautslippene her hjemme. Dersom en andel av denne rammen heller hadde blitt sendt til Enova, kunne Norge fått et kinderegg: styrke oppbyggingen av en ny CCS-næring i Norge, gi bistand til land ute i verden, samtidig som man oppnår klimamålene på sikt. Samarbeid under Parisavtalens artikkel 6 har en viktig rolle, og Carbon Centric støtter at man jobber med dette, men fordelingen mellom innenriks og utenriks innsats håper vi Stortinget kan justere i forhandlingene.

En siste oppfordring

Det var rikelig med tid til å mingle med deltakere på Zerokonferansen. Et av poengene vi snakket med ulike aktører om: Norsk næringsliv kan ikke lene seg tilbake og tro at norske myndigheter og internasjonale aktører som Frontier skal løse klimautfordringene for oss. Det er for få norske kjøpere av karbonfjerning, og dersom man ønsker å sikre seg tilgang på 2030-tallet, må man lage en strategi for kjøp allerede nå.

Zerokonferansen 2026 viste at CCS og karbonfjerning har flyttet seg inn i sentrum av norsk klimapolitikk. Nå må rammene følge etter: langsiktige, forutsigbare og innrettet mot å bygge kapasitet her hjemme.

Takk til Miljøstiftelsen ZERO for en inspirerende dag, og til alle som deltok i diskusjonen.